En bekkenhistorie

 

En bekkenhistorie:

Jeg har hatt bekkenløsning siden våren 1978, da var jeg gravid med mitt første barn. Jeg var veldig dårlig også etter at min datter ble født i september samme år. Jeg måtte da ha hjelp til alt, både å stelle babyen og meg selv. Etter noen måneder ble jeg gradvis litt bedre, men jeg ble aldri helt frisk. 

I 1984 ble jeg gravid igjen, og denne gangen ble jeg sengeliggende fra juni. Jeg fødte en datter i januar 1985, og da hadde jeg vært innlagt på KK de siste 5 ukene. I tiden etterpå var jeg like handikappet som jeg var før jeg fødte. Jeg kunne ikke gå, så jeg ble liggende en stund ekstra på KK etterpå fødselen også denne gang. Jeg måtte på nytt ha hjelp til alt når jeg kom hjem. Denne gangen gikk det enda lengre tid før jeg kom meg på bena igjen, og jeg ble aldri helt frisk igjen. Jeg fikk grei beskjed om at jeg ikke måtte bli gravid igjen; etter en eventuelt neste gang ville jeg mest sannsynligvis havne i rullestol permanent.  

I 1991 ble jeg operert på Kysthospitalet i Hagavik, hvor de da stivet av bekkenet. 

Og så i 1991 meldte jeg meg inn i LKB.  Der fikk jeg et medlemsblad hvor jeg kunne følge med på hva som skjedde. Siden jeg ikke kjente noen med det samme problemet som meg, så syntes jeg det var viktig å lese bladet og å få lese om andre.

Jeg tenkte aldri på å gå på medlemsmøter og slike ting, for jeg kjente jo ingen. Og tenk om jeg var dårlig den dagen, da ville jeg jo ha problemer med å sitte, noe som igjen førte til at jeg ble ukonsentrert pga smertene. Og da fikk jeg ikke glede av det.

Så, våren 2010 ble jeg ringt opp av en som spurte om jeg ville være med i styret.  Jeg prøvde først å slippe, men så tenkte jeg at kanskje det var på tide å treffe noe andre med samme problemet. Så da begynte jeg som vararepresentant. Der møtte jeg 3-4 andre, og det viste jo seg at jeg syntes det var inspirerende og veldig kjekt. 

Høsten 2010 var vi på en SPA weekend på Stord, og der fikk jeg virkelig en aha opplevelse. Vi var 16 jenter som møttes og hadde en fantastisk helg, og det som jeg syntes var så fantastisk var at der var vi alle i samme båt. Jeg trengte ikke å unnskylde meg når jeg f. eks måtte ligge meg litt nedpå, eller når jeg måtte reise meg å stå en stund; der igjen, vi var alle i samme båt. Dette var helt nytt for meg.

Tenk jeg har vært helt alene om dette i alle disse årene og plutselig så trengte jeg ikke å unnskylde meg for noe. Det var veldig rart og selvfølgelig veldig deilig. 

Det var jo slik at når noen fortalte om hvordan de hadde det så visste vi andre akkurat hva hun snakket om. Det var helt nytt for meg. Det var for meg en virkelig aha opplevelse da jeg var blitt vant til å være den eneste både i familien og blant venner som slet med bekkensmerter. Og plutselig så var vi en hel gjeng. Helt utrolig. 

 

Jeg anbefaler alle som har bekkensmerter i mer eller mindre grad, å bli med på alle de aktivitetene de orker. Bli kjent med andre i samme situasjon, og ha et sted du kan bare være deg selv. 

 

                                                                                                                           Mvh Ingvild